14. mars er en viktig dag for barnehagesektoren, en dag som markeres over hele landet hvor meningen er å synliggjøre barns erfaringer og opplevelser. Vi snakker om barnehagedagen. Tema for i år er betydningen av flere ansatte i barnehagen.

«Vi er i garderoben på vei ut. 18 barn og to ansatte er på avdelingen i dag. En ansatt er syk. To av barna har behov for en-til-en oppfølging fra en ansatt. Overganger er vanskelige. Støttepedagog er syk. Et barn pleier å løpe og gjemme seg når vi skal ut. Et annet barn liker ikke ullklær, og det er en daglig samtale om hva barnet skal ha på seg ute. Nevnte jeg at vi er kun to ansatte?

Så, ti barn er ferdig påkledd. Første gruppe er klar til å gå ut. De kan ikke sitte lenger og vente i opphetede vinterdresser. Jeg er nå forberedt på å være en liten stund ute alene med barna. Åtte barn er igjen inne med en ansatt. Jeg, ti barn og utetid. Jeg står med ryggen vendt mot en trestubbe på bakken, mens jeg snakker med et barn. Tenker ikke over at stubben er rett bak meg.

Så, et barn faller av en huske og gråter. Til tross for ninjaferdighetene de fleste ansatte i barnehagen innehar, svikter bena mine i det jeg snur meg for å løpe mot barnet. For der var trestubben. Og der snubler jeg og faller på bakken uten å rekke å ta meg ordentlig for. Albuen lander og presser seg godt inn i ribbena mine. Jeg mister pusten fullstendig.

Der jeg ligger tenker jeg at det er synd språkgruppen atter en gang ble avlyst grunnet sykdom i personalet. Denne halvsirkelen av barneføtter minte meg om et amfi i den gamle antikken. Et amfi hvor Aristoteles’ tragedier ble utspilt. Jeg følte der og da liggende på bakken at jeg faktisk befant meg midt i en tragedie. Det er tragisk at det er realitet å kunne være to ansatte med 18 barn i en norsk barnehage i 2023.

I motsetning til Aristoteles’ tragedier er denne tragedien, som jeg og andre barnehageansatte står i, ikke laget for underholdningens skyld. Denne tragedien er blodig alvor. Det er som om vi kontinuerlig står fast på slutten av tragedien, midt i klimaks etter dramaturgisk oppbygning som har pågått i altfor mange år. Vi bare venter på en løsning og avslutning. Og løsningen er der – økt bemanningsnorm og økt vikarbudsjett, men avslutningen er ikke til å skimte. Er det rart vi mister barnehagelærere? Når vi forstår at den åpenbare løsning ikke vil være vår avslutning? Vel, Aristoteles’ tragedier hadde sjelden en lykkelig slutt. Barnehage-Norge er skremmende likt.» (Jakobsen, 2023)

Dagen som denne skribenten skisserer i en artikkel på Barnehage.no er riktignok en hendelse som ikke skjer hver dag, at en ansatt skader seg uten mulighet for å få øyeblikkelig hjelp og må belage seg på barna rundt seg, samtidig som hun også skal ivareta dem. Men at det har skjedd, det har det.

Å legge dette ansvaret over på kommunene, uten tilførte midler til realisering, er ikke greit.

Regjeringen har innført bemanningsnorm etter stor jubel fra barnehagesektoren. Det er et hurra, men slett ikke godt nok. Det vet nemlig alle som jobber innen sektoren. Etter hvert som samfunnet har utviklet seg, har også kravene til den enkelte ansatte økt. Barnehagene er ikke lenger underlagt Familiedepartementet, men Kunnskapsdepartmentet. Endelig, en anerkjennelse av at den jobben en gjør ikke handler om «barnepass», men utdanning og utvikling av fremtidens generasjon. Årene har gått, og stadig flere barn går i dagens barnehager. Det er vi glade for. Men med flere barn øker også kravene til de ansatte og arbeidsoppgavene. Dessverre har ikke bemanningsnormen fulgt utviklingen.

«31. mai 2018 vedtok Stortinget å lovfeste et minimumskrav til grunnbemanning for barnehager. Dermed har Norge endelig fått en lovregulering av antall barn per ansatt. Men kommuner og lokalpolitikere som virkelig vil gi de minste barna et godt tilbud, bør ha større ambisjoner enn minstekravene. Den nye bemanningsnormen krever at barnehagene har en grunnbemanning på minst én ansatt per tre barn når barna er under tre år og én ansatt per seks barn når barna er over tre år. Bemanningsnormen gjelder for barnehagen i sin helhet, ikke for hver enkelt gruppe. Grunnbemanningsnormen er en minimumsnorm. Det er altså ingenting i veien for å ansette flere voksne i barnehagene.» (Hentet fra: https://www.utdanningsforbundet.no)

Utdanningsforbundet Vestland sin ambisjon er at bemanningsnormen skal gjelde hele åpningstiden, hele uken. I tillegg ønskes det at normtallet reduseres til én ansatt per fem barn over tre år, og én ansatt per to barn under tre år. Dette for å ha bedre voksentetthet gjennom dagen.

Dessverre henger ikke ambisjoner og fakta sammen med tilførte midler. Sittende regjering ser en klar sammenheng mellom bemanning og ansattes kompetanse, og anerkjenner at dette er viktige faktorer for å ha god kvalitet i dagens barnehage. Men det finnes ingen øremerkede midler i statsbudsjettet for å øke dagens bemanning. Tonje Brenna sitt svar: At det er barnehagens eier sitt ansvar å sørge for god nok bemanning. Ansvarsfraskrivelse? Ja det vil en kunne si. Alle profesjonsutøvere i barnehagesektoren vet at i de aller fleste kommuner opererer man med et nokså stramt budsjett. Et stramt budsjett der alle vil ha ulike interessefelt for hva de mener skal og bør prioriteres i inneværende år. Å legge dette ansvaret over på kommunene, uten tilførte midler til realisering, er ikke greit.

Nylig har regjeringen kommet ut med en plan for ny barnehagestrategi. Når det gjelder spørsmål om bemanning, sier kunnskapsministeren følgende til barnehage.no:

«Når vi har normer for bemanning, er jeg alltid bekymret for at det som er ment som en minimumsnorm i praksis blir en maksimumsnorm, og at våre barnehager ikke har bedre bemanning enn det de absolutt må ha. Derfor tenker jeg at det er naturlig å se på hva økt kompetanse blant de ansatte kan gjøre med måten man jobber på i barnehagene. Regjeringen er opptatt av å se på oppgaver som tar tid vekk fra barna. Vi er også opptatt av å få mer kunnskap om hvordan bemanningsnormen løses i praksis».

Med andre ord, ingen lovnad om å endre bemanningsnormen, men heller fortsette å legge ansvaret for at dette er tilstrekkelig over på kommunene.

Heldigvis finnes det eksempler på kommuner som har prioritert barnehager, og som har lyttet til profesjonsutøverne i sektoren og det som de så innstendig har bedt om. Følgende har innført økt bemanning enten som en fast ordning, eller som et prøveprosjekt. Tre barnehager i Tønsberg fikk økt bemanning som et prøveprosjekt på ett år. Prosjektet var så vellykket at lokalpolitikerne valgte å forlenge det. Lignende tilfeller er å finne i både Stavanger, Trondheim, Skien, Bergen og Aurskog-Høland.

I Oslo har byrådet valgt å ha et prøveprosjekt med sekstimers dag i en barnehage, og i Kristiansand har de valgt å ansette kjøkkenressurs i alle kommunale barnehager.

Fordelene med økt bemanning er at en får bedre tid til hvert enkelt barn. Tid til å støtte, veilede, fange opp dem som faller utenfor lek – og tid til den gode samtalen. Å ha tilstrekkelig med tid til å følge barnas utvikling, er essensielt for hvordan barna skal mestre livet videre.

Økt bemanning er også et gode med tanke på kompetanseheving. Ansatte får bedre tid til å holde seg faglig oppdatert, samt at de får bedre tid til å bruke den kompetansen de allerede besitter. Økt bemanning vil også føre til at ansatte har en bedre mulighet til å fordype seg i barnas lek og ulike prosjekter. En trenger tid til å fange opp barnas interesser, for så å planlegge og bygge videre på dette.

Har vi råd til å si at et minimum er greit nok, når vi vet at andelen barn og unge med psykiske utfordringer øker?

Å lære gjennom lek er en læremetode som krever en annen type tilrettelegging, hvor barnehageansatte er ekspertene. Økt bemanning vil også føre til bedre tid til planlegging, for- og etterarbeid. Med regjeringens ønske om 60% barnehagelærere, som alle har plantid som en del av arbeidstiden sin, kreves det også en styrking av den generelle grunnbemanningen. I tillegg vil økt bemanning være et viktig ledd i å få ned sykefraværet i sektoren.

«Økt bemanning vil føre til at ansatte er mer til stede både fysisk og mentalt, og at de får mer overskudd til å gjøre en god jobb. Det vil føre til økt stabilitet og mindre fravær, som igjen er positivt for barna, påpeker Berget. Han sier at barnehagene er en av sektorene med høyest sykefravær, og at sykefraværet i barnehagesektoren koster rundt 2,7 milliarder i året, ifølge KS og NAV.

– Det er en «nobrainer» å bemanne opp barnehagene. Det vil bidra til å få ned sykefraværet. Selv om det vil koste å bemanne opp, så vil det i det lange løp frigjøre milliarder, fordi det vil fungere som et forebyggede helsemessig tiltak for både barn og ansatte». (Hentet fra: https://www.utdanningsnytt.no)

Økt bemanning koster. Kvalitet koster. Det er ikke alle kommuner i Norge som har mulighet til å prioritere slik som for eksempel Tønsberg har. Men har vi råd til å la være? Har vi råd til å si at minimum, det er greit nok, når vi vet at andelen barn og unge med psykiske utfordringer øker? Vi har i hvert fall ikke råd til ikke å være med og tale barn og unges sak, for om ikke vi gjør det, hvem skal? Så til Tonje Brenna, regjeringen, og alle de som sitter med pengesekken: Når er det barnas tur?