Det som er så sårt er at denne saken aldri blir glemt, da vi ikke har fått den hjelpen vi trenger og den erstatningen vi fortjener for å bygge oss opp igjen.
Jeg er den som har vært stille i hele saken, den som ble glemt av kommunen. Jeg fikk ikke noen oppreisning for traumene jeg ble påført. Jeg var ikke mer en 16 år da de kom og hentet min søster og mine to brødre.
Traumene ligger hos meg ennå, etter at hele familien min ble splittet og ødelagt. Vi kommer aldri til å kunne få den delen av barndommen vår igjen. Jeg kommer aldri til å få tilbake hverdagen min – der mine drømmer om skole og jobb kunne gå i oppfyllelse. Jeg ble hjemmeværende med alt denne kommunen har gjort mot oss.
Pappa fikk bygd seg et hus, et hjem der vi kunne vokse opp og være trygge. Men den drømmen gikk i grus da mine søsken ble tatt – en etter en – mens jeg ble sittende igjen.
Hvorfor ble ikke jeg plassert, om de mente det var så grusomt å bo med faren vår? Fortjener ikke jeg oppreisning på lik linje med mine søsken?
Jeg var den som måtte oppleve traumene deres, traumene kommunen ga meg, savnet deres etter å komme hjem igjen til oss, tårene, redselen til søsknene mine, min egen redsel om aldri å få se dem igjen, og frykten for hvordan de ble behandlet i systemet de ble plassert i.
Jeg skulle ønske jeg kunne offentliggjøre alt som jeg og min far måtte godta, og hva vi måtte se mine søsken gå gjennom. Jeg tenker på panikken, depresjonen som spiste oss opp innvendig, min far som ble trampet på og mine søsken som skrek og ikke ble hørt. Og så meg da, som ble glemt oppe i alt.
Jeg sitter her nå, mange år etter, og fortviler over hvor stor skade Samnanger kommune har pådratt oss.
Hele denne historien er så horribel. Den forfølger oss hver eneste dag. Jeg har følt meg så hjelpeløs, men har måttet være sterk for hele familien.
Jeg kan ikke forstå at de ansvarlige mener vi skal glemme hva vi har måttet oppleve gjennom Samnanger kommune. Pappa har alltid vært min superhelt. Han har alltid kjempet for oss, alltid stilt opp for oss, og gjør det ennå den dag i dag.
Vi er utrolig stolte av at min far har taklet motgangen han har hatt. At han har kjempet og lagt ut sannheten for hele bygden, og for alle de andre som har blitt sviktet i Samnanger.
Jeg er stolt over å ha en pappa som systemet ikke klarte å knekke. Men å se ham bli spist opp innvendig fremdeles er for sårt til at kommunen bare kan glemme at noe har skjedd, glemme hva de gjorde med en hel familie og en søskenflokk som var så knyttet til hverandre.
Jeg sliter den dag i dag med spørsmålet om hvorfor jeg ble glemt av Samnanger kommune. Vi er alle for slitne til å kjempe oss gjennom dette, men vi ønsker likevel ikke å gi oss før vi oppnår rettferdighet. Jeg ønsker svar på hvorfor jeg ble glemt av Samnanger kommune, og hvorfor jeg ikke fikk oppreisning/erstatning. Det er mange som lurer på nettopp dette.
Som barn måtte min søster og mine brødre gjennomgå det verste gjennom systemet i Samnanger kommune. Ingen trygghet, fosterhjem uten kjærlighet, og de ble flyttet på hit og dit. Det var barnehjem, institusjon, tvangsmedisinering, og de truet med at mine søsken ikke fikk treffe oss om de ikke oppførte seg, noe som faktisk også skjedde. Besøket ble avlyst samme dag som alle søsknene skulle treffes.
Jeg kunne skrevet en hel bok om dette, for det er så mye mer som ikke kommer frem i offentligheten.
Jeg kommer aldri til å anbefale noen familier eller unge til å bosette seg i Samnanger nettopp på grunn av den totale svikten vi har opplevd.
Samnanger kommune går langt for å vinne frem for seg selv, og bryr seg fint lite om at familier/barn går til grunne og må leve med traumene resten av livet.